Tre ulike syn på skriftspråket i Norge.

*De som holdt på dansk som skriftsspråk:



Norge lå tidligere under dansk herredømme. Men i 1814 ble unionen med Danmark oppløst og Norge fikk endelig egen grunnlov. Språksituasjonen i Norge ble ikke noe spesielt endret enn det hadde vært før. tvert imot, det danske skriftspråket sterkere enn noen gang. Dette hadde en sammenheng med at det ble en ny union med Sverige. Selv om skriftspråket var dansk, snakket folk for det meste på sine dialekter. En som virkelig holdt på dansken var Johan Sebastian Welhaven. Han mente at cansken var Norges morsspråk.



*De som ville skape et norsk skriftspråk ved gradvis tilnærming av dansk til norsk talemål:



Knud Knudson (1812-1895), talsmann for den språkelige linjen, ville prøve å litt etter litt fornorske skriftspråket dansk. Han håpet det skulle bli likere talsmålet vårt. Hans bakgrunn for dette var at det da skulle bli lettere å lese, skrive og forstå. Knad var også for å bytte ut noen av de danske ordene med norske.





*De som ville skape et norskt skriftspråk på grunnlag av norske dialekter:



Ivar Aasen reiste i 4-5 år rundt omkring i Norge og samlet inn ord, utrykk og grammatikkformer fra de ulike dialektene. Av dette ville han skape et norskt skriftspråk. I 1853 la han fram resultatet av hans reiser, det nye språket som han kalte for landsmål, eller som vi kaller det i dag: nynorsk. Men det var ikke bare Ivar Aasen som var ivrig etter å skape et eget norskt skriftspråk, Peter Andreas Munch ville også det. Men han la veldig vekt på det norrønte språket, i tilegg var han ikke så veldig imot det danske språket heller.