Tre ulike syn på skriftspråket i Norge.

*De som holdt på dansk som skriftsspråk:



Norge lå tidligere under dansk herredømme. Men i 1814 ble unionen med Danmark oppløst og Norge fikk endelig egen grunnlov. Språksituasjonen i Norge ble ikke noe spesielt endret enn det hadde vært før. tvert imot, det danske skriftspråket sterkere enn noen gang. Dette hadde en sammenheng med at det ble en ny union med Sverige. Selv om skriftspråket var dansk, snakket folk for det meste på sine dialekter. En som virkelig holdt på dansken var Johan Sebastian Welhaven. Han mente at cansken var Norges morsspråk.



*De som ville skape et norsk skriftspråk ved gradvis tilnærming av dansk til norsk talemål:



Knud Knudson (1812-1895), talsmann for den språkelige linjen, ville prøve å litt etter litt fornorske skriftspråket dansk. Han håpet det skulle bli likere talsmålet vårt. Hans bakgrunn for dette var at det da skulle bli lettere å lese, skrive og forstå. Knad var også for å bytte ut noen av de danske ordene med norske.





*De som ville skape et norskt skriftspråk på grunnlag av norske dialekter:



Ivar Aasen reiste i 4-5 år rundt omkring i Norge og samlet inn ord, utrykk og grammatikkformer fra de ulike dialektene. Av dette ville han skape et norskt skriftspråk. I 1853 la han fram resultatet av hans reiser, det nye språket som han kalte for landsmål, eller som vi kaller det i dag: nynorsk. Men det var ikke bare Ivar Aasen som var ivrig etter å skape et eget norskt skriftspråk, Peter Andreas Munch ville også det. Men han la veldig vekt på det norrønte språket, i tilegg var han ikke så veldig imot det danske språket heller.

Ivar Aasens reiser

Ivar Aasen er kjent som norsk språkforsker og dikter, men det han kanskje er mest kjent for er som opphavsmannen til nynorsk. Det er dette som har vært målet bak alle reisene til Aasen, å samle de ulike dialektene. Ivar vokste opp i fattigere kår der han blant annet mistet sine foreldre i tidlig alder, som resulterte til at det ble lite med skole for Ivar, så han skaffet seg de fleste kunnskaper på egenhånd. I skolen på denne tiden var det dansk som ble lært bort, dette syntes Ivar var helt absurd, så han ville skape et felles språk. I løped av 50 år av hans liv, reiste han over halvparten av de 244 kommunene i landet. I Bergen kom han i kontakt med F.M. Bugge, formann i Vitenskapernes Selskap i Trondheim. Dette selskapet ga Aasen et stipend slik at han kunne granske og undersøke norsk folkemål og norsk kultur. Reisen til Ivar varte i 4-5 år. Han dro på Vestlandet, Sørlandet, Østlandet, Trøndelag og så langt nord som Rana i Nordland fylke. Slik begynte Aasen sin språkforskning. Han ga ut "Det norske Folkespråks Grammatikk" i 1848 og "Ordbok over det norske Folkespråket i 1850."